Søndag morgen, regnet faller eller En prokrastinators dagbok. (Tyra)

Søndag morgen, regnet faller eller En prokrastinators dagbok.

Helt siden det herrens år 1973 har man regnet søndag som ukens siste dag. Det gjør søndag til en svært spesiell dag. 

Det er den dagen man må ta igjen alt man ikke gjorde i løpet en hel uke. Når planleggingslisten med 10 punkter kun inneholder tre grønne V-er som markerer at den planlagte handlingen er utført, vil man da, som logikken tilsier, sitte igjen med syv ugjorte aktiviteter som må presses inn på én dag. Man må dermed ofte fylle dagen med oppvask, klesvask, gulvvask, la være å tenke på penger som gikk i vasken og dovask. Søndag kan altså i mange tilfeller være en vaskedag. Noe som bringer oss over til neste punkt: man må rense opp etter tiden som har vært. 

For søndag er også en hvile- og restitusjonsdag. Man må stå opp sent. Dette er som oftest et allmennkjent resultat av at man la seg for sent kvelden før, men det kan også være resultatet av en lang og strevsom uke. Noen ganger må man spise mat, se på film, jogge en tur og slappe av med mer eller mindre gode venner. Hviletiden strekker seg i de fleste tilfeller litt lenger hvis man ikke våkner opp i sin egen seng, men har sovet hos en venn fordi man ikke ville gå hjem etter at det ble mørkt. Man kan beregne alt fra 5 til 120 minutter på hjemturen, avhengig av avstand, fart og tilstand. 

Søndag er også en forberedelsesdag. Man må forberede seg på uken som kommer. De fleste har et håp om at hvis de gjør mest mulig denne søndagen, skal de slippe å gjøre så mye den neste. Dessuten må man forberede leksene man skal gjøre til uken, eller skulle ha gjort tidligere i uken. Man må forberede kroppen fysisk ved å sove og spise godt, og man må forberede seg mentalt ved å puste rolig og meditere (kan gjøres i forbindelse med avslapningsaktivitetene nevnt i foregående paragraf). Hvis man er en prokrastinator som så mange andre, vil man aller mest sannsynlig ha mer lekser enn man hadde forberedt seg på fordi man i løpet av helgens festligheter glemte at alt som ikke gjøres de andre ukedagene må gjøres på søndag. Dette punktet kan også falle inn i første paragraf om å ta igjen det man ikke fikk gjort. 

Vi kan se nå at vi pålegger søndag svært mye ansvar. Det er en stor byrde å bære for en så liten dag. Dagen er til og med ukens korteste da man er nødt til å stå opp sent for å ta igjen helgens tapte søvntimer, men i tillegg legge seg tidlig for å kunne våkne til normal tid mandag morgen. Man må ha en fast timeplan for å komme gjennom alt og energi nok gjennomføre og ikke bare begynne på ting. 

Men så begynner hjernen å virke. Etter en kald dusj og en leverposeibrødskive klarer hjernen å lete i små kriker og kroker for å finne de beste løsningene. Så fokuserer den 100% på dagens viktigste problemstilling: Hvordan kan jeg utsette flest mulig av dagens gjøremål til uken som kommer? 

Man innser at med mindre hybelkaninene har begynt å oppføre seg som kaniner og formere seg i ubegrenselig antall, kan man vente til onsdag med å ta frem støvsugeren. Man tenkter at så lenge man har sko på bena, rent undertøy og en gammel ullgenser gjør det ikke så mye om ikke yndlingsbuksen er nyvasket og strøket før på tirsdag. Leksene til tirsdag kan gjøres på mandag. Leksene til mandag kan gjøres i kveld. Jogging kan man gjøre når det blir sol. To av syv ugjorte gjøremål på planleggingslisten innebærerer at buttikker og andre fasiliteter er åpne, så de ble automatisk framskøvet til torsdag. De gjenværende fem har allerede fått hver sin ukedag de skal utføres på. 

Vi har nå eliminert punktet om å ta igjen ting fra uken som har gått og punktet om å forberede seg til uken som kommer. Det gjenstår dermed bare ett punkt: hvile. Og det er jo det man er best på. Dessuten ligger det noe fornuftig i det; Man trenger å ta igjen søvnen fra uken som har gått og bygge seg opp et søvnlager til kommende skoledager. 

Men prokrastinatoren glemmer at hjernen har et smutthull, hun glemmer at livet og hverdagen er nådeløse i sin kamp mot hennes utsettende jobbevaner og har et hemmelig våpen selv ikke Bond, James Bond kan bekjempe: opphoping. Gjøremålene er ikke som én skitten tallerken du ikke har vasket som ikke mer skitten for hver dag du ikke vasker den, nei hvert gjøremål er en skitten tallerken du ikke vasker opp og jo mer man ikke vasker jo mer hoper det seg opp. Det er en farlig tendens - og prokrastinatorens største mareritt. 

Denne søndagens ugjorte gjerninger blir neste søndags ugjorte gjerninger multiplisert med to. Og sånn baller det på seg.

Men nå kommer vi til tekstens aller viktigste argument: Carpe diem. Denne søndagens ugjorte gjerninger er denne søndagens hvilestund. 

(PS: Se, jeg både spiser og gjør filosofilekse. Denne søndagen er produktiv. Dessuten har jeg allerede brukt tre timer på å komme meg hjem. På grunn av tog og ikke på grunn av form.) 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tyra

Tyra

19, Hurum

hits